I dag.

I dag er en sånn dag der jeg har har "Latch" på repeat mens jeg drikker god kaffe av en særdeles vårlig kopp, mens jeg forsker på relasjonen mellom etikk og litteratur. Dessuten er det sånn at jeg pløyer gjennom makabre eventyr der onde stemødre halshugger barn og steker dem til middag, i jakten på eventyrs evne til å formidle normer til barn. Ugh til det med middagen.

Gulrøtter

Første innlevering av materiale til masteren onsdag førstkommende. 5000 ord = lov til å åpne BoligDrøm-bladet mitt. Jeg er visst en enkel sjel.

Orchidaceae

Jeg hadde meg nylig en tur sydover. Målet var å lade batteriene og søke nye impulser. Med en slik misjon blir det naturlig å oppsøke ulike fremtoninger av skjønnhet. I musikk. I dufter. I natur. Ikke overraskende fant jeg veien til en stille krok av en orkidéhage. En med karpedam, drageblodtrær, cassia i blomst, engletrompeter som var større enn meg selv. Og orkidéer. Orkidéer i lange rader, og i alle farger og forvridde fasonger.

For den er jo litt snodig, orkidéen, den fører en annen type skjønnhet enn for eksempel en rose. Men den har en slags robusthet ved seg, og kan vokse i nesten alle typer klima unntatt i arktiske, samt at den er fornøyd med kun en liten skvett vann i ny og ne. Fascinerende skapning og fascinerende bakgrunn. Navnet stammer visstnok fra det greske ordet for testikler, på grunn av rotens fasong, og den greske metamorfosmyten forteller om Orchis, som ble full på en Bacchus-fest og forsøkte å voldta en prestinne. Gudene straffet ham ved å la ham omskape til, ja nettopp, en blomst; en orkidé. 

Nåvel, her er i alle fall noen av eksemplarene jeg kom over på min ferd:

*Bildene er alle mine og naturligvis underlagt lover om opphavsrett, og orkidémyten kan du lese mer om her.

En helg i mai

 


På lørdagen gikk jeg i en jakke som ikke alltid har vært min. Det handlet om å gjøre det fint, ikke bare inne, men så smått ute. Det var noe med å tørke støv av små skatter, noe om retrospektiv.



Søndagen gikk ut på noe med sittefrokost. Solprat. Var det ikke kortbukser også? Jo. Plutselig var det en busstur. Jeg så ut av vinduet i smug.




Det var også noe med å svinge seg vant på et kjøkken. Ny hvitløkspresse. Noe med gullkantet servise og en tur til Afrika. 




Det var visst en helg. I dag er det mandag og jeg har på varmebukser og drikker Bush-te av en blå kopp fordi jeg trenger det.

Skribentens vårløsning

Å skrive mastergrad fører ofte til en tilværelse preget av en slags ensomhet, i alle fall i den grad alenetid er forbundet med ensomhet. Man får ikke lenger utvekslet tanker og prøvd teorier i dialog med foreleser, det er ingen som tar opprop og fravær -ingen som bryr seg om hvor du er og hva du driver med, for å si det litt brutalt. Og siden man ikke har noen felles definerte mål som de andre på studiet, så blir de fleste former for kollokviegrupper overflødige. Den sosiale omgangen i løpet av skoledagen blir konsentrert til lunsjpausene og det kan hende man rekker å utveksle noen ord ved kaffeautomatene i ny og ne. 

Man får lite eller ingen ingen faglige inputs eller impulser fra medstudentene sine, med mindre man er så heldig å ha begitt seg ut på omtrentlig samme emne som dem. De eneste inspirasjonskildene man har tilgang på blir fagbøker og artikler. For min del innebærer det å bruke store deler av dagen fordypet i tekstbøker gamle nok til å være beste- eller oldeforeldrene mine, der kanskje 5-10% av det jeg leser har relevans for det jeg skriver om. Visst er det spennende å drive nybrottsarbeid, men det er noe med å være ung og skulle uttale seg om noe på en arena man enda ikke har rukket å skape seg et navn og en integritet -jeg er jo bare student- og det hadde vært kjekt å hatt større navn å støtte seg til i blant.

De siste ukene har jeg tilbrakt nesten i isolat, med nesa dypt plantet i tankene til store filosofer som har ment noe om etikk, et emne som selvsagt er spennende, men som kan virke uhåndgripelig for en som bare for skrapt litt i overflaten på egenhånd, uten kloke foreleseres hjelpende pekepinn. Inspirasjonen forsvant et sted på veien, jeg hadde ikke noe å tilføre verken på min egen oppgave, på bloggen, på twitter eller i mine små forfatterdrømnotisbøker. I går fikk jeg den tilbake. 

I går hadde jeg en prat med masterveilederen i universitetskantina. Og han sa "Skriv, Cecilie! Gå i gang med et eller annet, det spiller ingen rolle hva. Men produser noe før du roter deg for langt inn i langtekkelige teoretiske utlegninger og mister lysta og driven på veien." Og plutselig innså mitt pliktoppfyllende jeg, som anerkjenner grundighet som en dyd og ikke bare leser én grunnbok i etikk når emnet er en ørliten del av masteren, men snarere 4-5 bøker, at selv grundighet bør ha sin grense så det ikke går på bekostning av glede og glød. Så skrev jeg. Og nå er skrivelysta tilbake i slikt monn at den melder seg i alle fora, formelle og uformelle. Jeg skriver aldri så hyppig på bloggen som når jeg egentlig skal skrive på noe annet. Ehe. No promises, men kanskje vi høres oftere enn hver tredje måned fremover?

Mardi

Halvtomme kaffekrus med kun kalde skvetter tilbake. Blekkflekker som beklér den smukkes jakke og kjaker. Regnbuens post-itlapper med eller uten klebrig klister. Klokkeklart klaverspill i hörlurarna. Øyeblikk av klarhet og innsikt i kokett calypso med timevis i tåkefyrsters riker. Ugjenkallelige tid tapt til fruktløs konsentrasjon. Kladdebøker uten ro og tanker uten klær, blottlagt i blekk, uten bluferdighet.

Dansefredag

Våren er her!

Sola smiler, det er 15 grader ute og fuglene har kvitredilla. Og det er krokus. 

I dag har jeg intet annet enn tre danseklasser på plakaten før jeg tar helg. Sitter og går over notater og øver på koreografi mens jeg spiser sen frokost og drikker te. Hardt liv.

Har hatt en liten oppsving med masteroppgaven denne uka, fant plutselig masse stoff som var som skreddersydd for mitt tema, så da er det lettere å være 100% til stede der jeg er og i det jeg gjør, når jeg ikke konstant går og pønsker. 

God fredag, alle sammen! Måtte det være vår i været der du er!

April 2013

Favoritt-te: Peach cream
Vårtegn: Gjess, krokus og snøklokker. Og russ.
På nattbordet: Hard Times av Charles Dickens.
Sanger på repeat: Notion og I Want You av Kings of Leon.
Antall sider skrevet på masteren: 7.
Favorittplagg: Blå ullgenser med perlemorskimmerknapper fra Benetton.
Trening: Dans og cheerleading.
Antall dager til New York: 30.
Drømmer om: Vafler.
Filmfavoritt: Wallander-filmene.
Eksamensangst: Null.
På frokostbordet: Laktosefri biola med crüsli og frukt.
Favorittsetning på italiensk: Sembra che voglia piovere.
Inspirasjonskilde: Boligdrøm.

Et lite cheereventyr

Det var en gang et søtt lite cheerleadinglag fra den lille kvadraturbyen som skulle til nm for å for å ha det gøy. Heldigvis møtte de ikke noen slemme troll, og utøverne koste seg på den blå matta og hadde det så gøy som de aldri hadde hatt det før i sitt liv. De kastet hverandre høyt opp i lufta, gjorde araber-flikkflakk-salto, bygde kjempehøye pyramider og dommerfeene likte på alle måter alt de så. Så da det lille laget var samlet for å spise fra nisteskreppene sine en sen kveld, så fikk de bud om at dommerfeene hadde likt det så godt, alt de så, sånn at de skulle få gjøre det hele en gang til i den store finaleridderturneringen. Det lille cheerlaget ble forskrekkelig glade og jublet og danset rundt i stua. Det bestemte seg for å kose seg enda mer i finaleridderturneringen og vise dette til publikumbøndene ved å tøye grensene for cheer-spirit til det maksimale og smile til ørene falt av. Da den store finaleridderturneringen kom, gjorde de akkurat som de hadde bestemt seg for. Og nok en gang likte dommerfeene alt de så. Så da sjefsfeene- og trollmennene skulle dele ut gull, sølv og bronse til de aller flinkeste ridderne av cheerleading-nm, bestemte de seg for å gi 30 bronsepenger med snor i og en kjempestor bronsestatue til det søte lille cheerlaget fra den lille kvadraturbyen. Alle klappet og jublet (og noen gråt), og var lykkelige og glade og dro hjem til den lille kvadraturbyen med bronsen sin.

Og snipp, snapp, snute, der var eventyret akkurat begynt for det lille cheerlaget. European Open, here we come?

Folkens. Vi tok bronse i nm!