Jeg lever etter et slags prinsipp om å alltid kjøre all in på det jeg driver med, det være seg skole, jobb, vennskap, turforberedelse, eller kubbespill. Eller dans. I går danset jeg så forskrekkelig all in at det ene ribbeinet mitt tok seg en liten tur. Bort fra der det pleier å stå. Så morgenen og formiddagen i dag ble tilbrakt på diverse venterom hos fysioterapeuter og leger. Ingen av dem kunne nok om ribbein til at de ville prøve seg på å flytte noe på plass igjen, men de kunne alle fortelle med store øyne at det kommer til å bli hundre ganger verre før det blir bedre. Takk. Den siste legen tilbød seg riktignok noe utover vanlig konsultasjon:
"Hva vil du ha for noe?"
"Ha??"
"Ja, vil du ikke jeg skal skrive ut noe sterkere enn ibux til deg?"
"Ehm. Nei takk. Det er ikke nødvendig."
"Okay, opp til deg.."
(Den samme legen mente naturligvis at alt gikk fint, jeg måtte bare.. puste? Dette kunne han konstatere uten så mye som ha kjent på åstedet midt på ryggen min.)
Når jeg skriver Superkløne i stedet for alminnelig kløne, så mener jeg at det bestandig er noe for tida. Jeg kan jo ikke gå en forbaska uke uten at det skjer noe! Forleden uke all in-danset jeg på meg en god gammeldags nakkekink, hamstringen min har pensjonert seg, jeg deiser i bakken rett som det er fordi anklene mine er generelt ubrukelige og jeg har vært forkjølet så godt som hele februar. Og DER! Setter vi strek for whininga. Jeg bare skulle ønske at jeg kunne bli LITT mindre klønete, slik at jeg kan gjennomføre en hel uke der jeg kan gi all in. Uten å skade meg selv eller andre.
Gratulerer med dagen til verdens desidert beste mamma! Det kan jeg si med 99,99% sikkerhet at hun er, for hun er en sånn mamma som kommer på ALLE fotballkampene, uansett vær, og baker kaker til alle klassefester og møter, og sitter oppe hele natta med en når man har spysyke, koker te til deg så det skal bli triveligere å stå opp når du må opp tidlig, hører deg i alskens gloser til langt på natt, henter deg på flyplassen, lager kyllingsuppe og ingefærte når du er syk, lurer på hvordan du har det og i det hele tatt er akkurat en sånn mamma som jeg syns at mammaer skal være på alle måter. Du er best! Håper du har hatt en fin bursdag, lykke til i morgen :)
... du drar på skolen med 16 hårspenner og kommer hjem med bare 2.
... blåmerkene har en gjennomsnittlig diameter på 10 cm og du ikke under noen omstendighet kan redegjøre for hvor de kommer fra.
... tar deg selv i å stå i tett femte posisjon når du venter på bussen.
... gjør en allongé med armen for å få bussen til å stoppe når den kommer.
... merker at du spiser utelukkende for blodsukkerets del og ikke for å bli mett.
... det å gå med håret rett ned kjennes som skjønneste luksus.
... ettermiddagene tilbringes sammen med isposer og therrabånd.
... du teller opp 5-6-7-8 når du skal gå opp en trapp.
... du får rare blikk fordi du klapper for absolutt ALT.
... lunsjen inntas i en slags spagat.
... du kan ha folk sittende overskrevs på deg og masserer pectoralis major mens dere diskuterer musikkvideoer uten å blunke.
... bananlageret ditt er større enn Julius sitt.
... du trekker opp en enslig rosa ballettsko i stedet for en lommebok fra veska når du skal betale på butikken.
... du må grave frem støvlettene dine under alle hiphopsko, karaktersko, sneakers, ballettsko og jazzstøvler når du skal ut.
... huden under føttene dine tillater deg å gå på glødende kull og grus uten at du kjenner noe.
Fern med Zoë Keating. Solbærtoddy. Ullsokker. Blåmerker. Dent. Post-it. Tørrhoste. Vannflaske. Lunk. Mobil. Leppomade. Hettegenser. Vårlengt.
Som tidligere påpekt: Ingen ville vel noensinne finne på å anklage meg for å være noe annet enn særdeles grundig. Om en uke vender jeg nesa sørover mot mitt elskede Roma. Forberedelsene er mildt sagt godt i gang. Italiensk for dummies, check. Pugging av kart, check. Gamle klassiske filmer fra Roma, check. Roma, stiamo arrivando!
Det hender jeg møter meg selv i døra og finner ut hvor aggressiv og lettantennelig jeg egentlig er. Hvis blogspot.com var en fysisk person er jeg redd jeg i skrivende stund kunne være kapabel til å kaldkvele vedkommende med mine egne hender. Nå går jeg på tredje måneden eller så der blogger BLÅnekter å laste opp bildene mine. Det fører naturligvis til at jeg må ty til å spy opp gamle arkivbilder eller gå milelange omveier ved å laste opp bildene mine masse andre steder for at dere skal slippe å lese mer enn strengt nødvendig for å få et innblikk i min ytterst fasjonable og spennende hverdag. Er det flere enn meg som har dette problemet? Og hvordan har dere eventuelt løst det hvis dere har kommet forbi det? Det er ikke bra for blodtrykket til noen hvis dette fortsetter lenger nå..
Jeg er jo ikke akkurat noen Manuela, men jeg liker å bake likevel. I dag har jeg smekket sammen en fortryllende Oreo-kake til alles store begeistring og jubel. Hurra!
